Siden 1980-tallet har samfunnet vårt i økende grad blitt underlagt logikken og styringsformen til såkalt «New Public Management», der offentlig sektor tenkes på i markedstermer og innbyggerne omtales som forbrukere. Ifølge denne modellen forventes det at Juniors barneskole, mor og fars kollektivreise til jobb, og bestemors sykehjem alle skal være lønnsomme foretak.
Når de ikke er det, havner de under mistanke, før de utsettes for kutt i bemanning og budsjett og vilkårlig omstrukturering i «effektivisering»ens navn. Et kapittel i dette dramaet utspiller seg nå i Arendal kommune. Mens sykepleiere og ansatte fortsatt gir uttrykk for skuffelse, frustrasjon og oppgitthet over det mange opplever som en feilslått og dårlig gjennomført flytting av flere avdelinger til Fløyheia, virker Arendals administrasjon uinteressert i å ta bekymringene deres på alvor.
De ansatte har vært misfornøyde med mangelen på tydelig retning og ledelse helt siden før flyttingen til Fløyheia ble satt i gang, og disse følelsene har blitt sterkere i løpet av de siste månedene på den nye arbeidsplassen. Da nyheten om denne misnøyen nådde kommunedirektør Børge Toft, reagerte han avvisende i stedet for å ta bekymringene på alvor, og karakteriserte følelsene deres som «aktivisme». Så vidt jeg vet har han verken besøkt den nye arbeidsplassen eller snakket direkte med de ansatte der. Nå er det snakk om at kommunen skal hente inn eksterne konsulenter for å undersøke situasjonen og komme med anbefalinger.
New Public Management ser tilsynelatende ut til å bety at man gjør hva som helst annet enn å rett og slett lytte til kommunens ansatte og ta innspillene deres på alvor. På det politiske planet blir dette nok et område der eierskapet til en sak overlates til FrP.
Kort på sammenhengende løsninger, men lang på høylytt, populistisk kritikk, var FrP imot flyttingen til Fløyheia. At et parti hvis budskap begynner og slutter med frykt for og forakt mot innvandrere skal nyte godt av dette i en sak som handler om hjemmesykepleie – en sektor som ville sluttet å fungere uten det daglige bidraget fra innvandrere, muslimer og ikke-hvite arbeidere – er en tragisk og unødvendig ironi.
Jeg ble medlem av MDG nettopp på grunn av slike hull, rom i kommunepolitikken som roper etter å bli fylt av et parti som samtidig respekterer alle Arendals ansatte og innbyggere, tror på en reell offentlig sektor, og krever reelt lederskap fra Arendals ledere.