Hva er grunnen til at jeg stemmer på MDG…? En metafor…

»Det var en gang en uendelig vakker skog. Dens trær var store og små, alle
fulle av livskraft.
Dens bekker og tjern blinket i sollysets stråler og lyden av sildrende vann
ga en stille ro til alle som lyttet.
Det bodde mange i den vakre skogen. Store og små vesener som alle levde av
det som skogen gav.
Noen av dem bodde alene, andre i små grupper. Andre igjen, hadde funnet ut
at å bo i store kolonier var både trivelig og det gav dem mange fordeler. De
kunne forsvare hverandre og jobbe på lag mot samme mål.
Det var i starten en del av disse som var gode på systemer og orden. Snart
hadde alle i kolonien en plass, en jobb som var deres og de fikk belønning
etter innsatts. Tua, som alle koloniene ble kalt – hadde fokus på å bli
større.
Det ville jo gi dem mer trygghet og mer belønning.

Den med best ideer og størst troverdighet ble satt til å styre vekst og
belønninger.
Det var mange med gode ideer og mange som utstrålte tillit.
Det ble stadig mer fokus på de små nyansene som skilte disse lederne. Det
var hete diskusjoner, men i det store og hele var ideene deres ganske like.
Felles for dem alle var at de ville bli større. Alle i skogens mange tuer
snakket om dette.
Å bli større, om vekst.

Samtidig som Tua ble større og større, ble innbyggerne mer og mer opptatt av
hva som fantes for dem innenfor tuas fellesskap.
De gravde ganger dypere og dypere ned i skogbunnen. Det var mørkt der. Og
kaldt. Men det var kansje noe i dypet som kunne gi dem enda mer trygghet
eller enda mer belønning.
Mens store grupper gravde seg nedover i mørket satt de andre og studerte seg
selv, sine nærmeste og sin tue. På leting etter noe bedre, noe stort og
verdifullt de kunne fylle livene sine med.
De lette i dypet. De lette i tua. I systemene og i strukturen. Etterhvert
var det dette ‘å lete’ alt handlet om, i alle de tuer som fantes.

Det var da det skjedde.
Det var da det første lille krypet kjente en svak lukt av røyk.
Han ble svært urolig og snakket med sine venner i tua. Men de delte ikke
hans uro.
Røyklukten ble avfeid som rester etter et bål. Ja, i verste fall et
lynnedslag. Og de mente det var så langt borte at det ikke angikk dem, i
deres tue.

Det lille krypet slo seg ikke til ro med disse forklaringene. Han dro ut på
ekspedisjon. Helt alene følte han seg.
Men etter som han vandret i skogen kunne han stadig se mer av dens
skjønnhet. Hjertet hans ble lettere og sinnet friere..
Han fulgte lukten av røyk selv om den var vag, og etter en lang stund så han
et rødt lys i det fjerne. ‘Der er kilden!’ forsto han og satte opp tempoet.
Han la om planene sine og valgte en smal sti opp på en høyde i skogen.
Sliten og full av undring klatret han oppover mot utsikten.

Da han nådde toppen så kikket han over kanten.  Alt sto stille i ham. Alt
ble uten lyd rundt ham.
Dette var ikke et lite bål. Ei heller et lynnedslag i fjerne tretoppene.
Det var en vegg av ild. Et hav av flammer. En himmel av svart røyk.
Det lille krypet falt til jorden og stille begynte han å gråte.
En trist liten gråt.

Alt ble klart for det lille krypet idet han vandret hjemover til tua;
‘Skogen. Det er den uendelig vakre skogen vi leter etter. Den har all
trygghet vi trenger. Den er all belønning vi kan ønske oss…’
Han vandret gjennom gammel urskog full av visdom. Han småløp gjennom ungt
buskas som sitret av mot.
Håpets grønne farge lyste av seg selv, rundt ham og i ham.
Han gledet seg til å komme tilbake til tua og fortelle om de to store
oppdagelsene.
En mørk og en lys.
Han gruet seg til han skulle beskrive brannen og alvoret. Fortelle om
flammene og den svarte himmelen.
Han gledet seg til å fortelle om skogens hemmelige styrke, om bekker og
tjern fulle av sollys og fred.
Og det lille krypet var helt trygg på at alle ville slutte å grave i mørket.
Ja, for det de så inderlig har lett etter er jo i lyset.
I skogens lys.

Skuffelsen ble stor. Nesten for stor å bære.
De hadde ikke tid til å lytte til hans fortelling. For de måtte grave.
Nesten ingen i tua forsto hva han sa, for de så ingen struktur.
Brannen ble igjen bortforklart som rester etter ett bål.
Og det var jo ikke nok at et lite kryp hadde sett alvoret. De ville ha
håndfaste beviser. Han ba dem ta turen gjennom skogen, men nei.
De med sans for orden, fant ikke plass til fortellingen, i sine kompliserte
systemer.

Sakte gikk det opp for ham at tua var lukket. At det fine samholdet var
blitt til en ugjennomtrengelig kappe. De andre i tua ville fortsette å grave
nedover i det mørke dypet.
Der de ville fortsette å studere seg selv og sine nærmeste på leting en
mening.
De med gode ideer og størst tillit kranglet om hvem som skulle styre vekst
og belønning i tua.

Det lille krypet forsto at han hadde et valg:
Han kunne glemme brannen og skogen, glemme alvoret og lyset. Han kunne
fortsette å grave seg nedover i mørket og fornekte det hjertet hans visste.
Eller, han kunne velge å tro på sin indre stemme og stole på sitt mot.
Han valgte det siste. Han fant tilbake til den grønne skogens håp.
Han snakket om de gamle trærnes visdom.
Om livskraften og om solstrålene som blinket.
Han valgte å tro at skogen ville bli reddet av visdom og håp.

Blikket hans ble varmt av kjærlighet når han fortalte om skogens gjemte
hemmeligheter.
Selv om det var få som virkelig lyttet, jublet hans hjerte hver gang noen så
han i øynene’’.

Anneli Rose Bengtson