I år gikk jeg i mitt første 8. mars-tog. Med forbehold, jeg har en vag fornemmelse av å ha gjort det før. Uansett, vi var to fra Miljøpartiet De Grønne som gikk rett bak Unge Venstre i det alternative toget i Arendal. Resten av oss gikk i det som 8. mars-komiteen stod bak. Der hjalp de til med å bære hovedparolen. Vi bar en egen parole, for man kunne ta med det man selv hadde lyst til å si i det alternative toget. “Vær forandringen!”, stod det på vår.

Jeg må være ærlig og si at jeg hadde nok ikke gått i tog i går hadde ikke det vært for at det var to av dem. Det har litt å gjøre med at jeg nok oppfatter 8.mars som en dag for venstresiden. Jeg liker venstresiden, jeg liker solidariteten og samholdet. Men jeg identifiserer meg ikke med venstresiden. Ikke med høyresiden heller for den del. Men jeg liker frihetstanken og individualismen. Mest har det med at jeg ikke er en aktivist. Jeg er ikke et menneske for de store anledningene. Hverdagen er viktigst. Derfor skrur jeg heller ikke av lyset under “Earth Hour”, jeg forsøker heller å spare hele året.

Men, engasjement vekker meg. En gjeng ungdommer ville ha plass i et tog som de ikke følte seg velkommen i. De måtte gå bak en hovedparole som går direkte imot deres regjering. Og man kan ikke ha paroler i 8. mars-toget som bryter med hovedparolen. Demokratisk valgt på allmøtet, javisst. Men ikke med det store hensynet til mindretallet. Så, de tok initiativ og valgte å lage et alternativt tog. De stod opp for sin rett til å bli hørt, de også.

På medlemsmøtet vårt bestemte vi for oss at vi fint kunne gå i begge togene. Jeg er stolt over å være med i et parti der det er mulig. Hovedtoget hadde gode miljøparoler, flere valgte å gå under denne. Unge Høyre hadde en god parole om kvinners rett til utdanning. Spesielt i et globalt perspektiv er det et svært viktig fokus. Ikke bare for frigjøring der det trengs som mest. Men også for en bærekraftig verden. Kvinner som utdanner seg står friere til å planlegge familie selv. Det er et grep mot overbefolkning, og med utdanning følger innsikt i de utfordringene vi står ovenfor globalt.

Så, dagen etter medlemsmøtet stod jeg og Haagen Poppe utenfor partilokalene til MDG på Tyholmen og gjorde ferdig bannere sammen. To menn med med en mannsalder og vidt forskjellig politisk syn mellom seg. Mens vi stod der kom to jenter og lurte på hva vi drev på med. Vi fortalte at vi forberedte oss til kvinnedagen. Det syns de hørtes spennende ut, og lurte på når det var. I dag sa vi, 8. mars. Det ble et dilemma, de hadde litt lyst til å være med, men skulle snart på konsert.

Ikke lenge etter gikk to tog mot hverandre ved Sam Eydes plass. I motsetning til hva som står i pressen oppfattet jeg ikke uvennskap eller kupp. Folk smilte og vinket til hverandre, det var god stemning og det ble delt ut klemmer mellom togene. Vi ble bedt inn, og gikk sammen som ett tog mens vi altså bar på “Vær forandringen!”. En oppfordring til å stå opp for seg selv, til å ta grep der noe ikke er som det skal være. Om det er å bryte gjennom glasstaket som holder kvinner unna lederjobber i Norge. Eller å hevde sin stemme der den er uønsket. Eller å forsøke å bygge bro mellom to tog.

Kvinnedagen trengte det andre toget i år. For å få oppmerksomhet og ikke sakte svinne hen. Litt friskt blod, litt ny gnist. Kanskje jentene vi snakket med velger kvinnedagen foran konsert neste 8. mars.